Registrer dine funn    

Fakta om flått   
Hjortedyr og flått   

Fakta om hjortelusflue   
Tiltak mot hjortelusflue
   

Sykdom hos mennesker   
Sykdom hos husdyr   
Sykdom hos ville dyr   
Funn av syke/døde dyr
   

Kontakt oss
  
 

 

 

 

07.05.08
Sykdom hos ville dyr

Hjortelusflue

Høsten 2006 og utover vinteren/våren 2007 kom det inn rapporter om håravfall hos elg i flere kommuner på Østlandet. Elgene i grensetraktene mot Sverige, ved kommunene Rømskog, Aurskog-Høland og Eidskog, virket å være hardest rammet av håravfallet.

I første halvår 2007 ble det utført 20 obduksjoner av elg med varierende grad av håravfall ved Veterinærinstituttets Seksjon for vilthelse.

Alle disse elgene kom fra østlandsområdet og mange hadde enorme mengder med hjortelusfluer i den gjenværende pelsen. Enkelte dyr hadde over 16.000 insekter på seg. På et håndflatestort område kunne man telle opp mot 150 hjortelusfluer.

Skadene besto i sterkt forøket forhorning av huden, betennelse i underhuden, uttalt bindevevsinnvekst i underhuden og ødeleggelse av hårsekker og talgkjertler. Forandringene virket kroniske og varige. Dette betyr at ny hårvekst kan hemmes på de skadede områdene av huden.

Veterinærinstituttet har undersøkt huden til elgene for bakterieinfeksjoner, soppinfeksjoner og andre parasitter, men har ikke påvist andre sykdomsfremkallende faktorer enn hjortelusflua.

Det er heller ikke påvist sykdomsforandringer i indre organer som kan forklare tilstanden. Dyra er også undersøkt for kobber, selen og kobolt, men de mangler ingen av disse sporstoffene.

På denne bakgrunnen må man konkludere med at det ser ut til at hjortelusflua er årsaken til håravfallet.


Elg med stor grad av håravfall.

Forandringene i huden kan indikere at det er den lokale giftvirkningen av hjortelusfluas bitt som gir skadene i huden. Kløe og kløskader er ikke noe gjennomgående funn, selv om fluenes bevegelser og sekundære infeksjoner nok kan gi irritasjon i enkelte områder av huden.

Håravfall hos elg som følge av hjortelusflueangrep har ikke tidligere vært beskrevet i Norge eller andre land. Vi vet ikke hva som var årsaken til at dette oppsto nettopp i 2006/2007.

Det er nærliggende å tenke på at spesielle klimaforhold kan være en underliggende faktor, men vi har for øyeblikket ikke nok kunnskap til sikkert å fastslå dette. Vi vet heller ikke om dette fenomenet var et engangstilfelle, eller noe som kommer til å gjenta seg år etter år.

For elgen er hovedproblemet med hjortelusflueangrep det at den mister pelsen. Dette gjør rett og slett at den fryser, selv ved milde vintertemperaturer, og må bruke sine oppsparte energilagre på å holde varmen. Dette vil i alvorlige tilfeller gjøre at dyret fryser og sulter i hjel.

Når man observerer hårløs elg vil vi anbefale at man tar kontakt med lokale viltmyndigheter. Har elgen håravfall over store deler av kroppen og viser tegn til avmagring eller avvikende atferd, bør den avlives av dyrevernsmessige årsaker.

Har elgen bare flekkvis håravfall og ser ut til å være i god form, bør en avvente, men om mulig holde dyret under oppsikt. Seksjon for vilthelse er interessert i å få rapporter om hvor det observeres slike dyr, og vil gjerne bidra med undersøkelser av dyr som avlives.

Flått

Vi vet relativt lite om i hvilken grad flåtten påvirker de viltlevende dyra. Men når vi ser hvordan flåtten og de flåttbårne sykdommene påvirker mennesker og tamdyr, så virker det sannsynlig at også viltlevende dyr blir påvirket.

Man kan tenke seg at flåtten i seg selv må påvirke dyra gjennom å (1) suge blod slik at de blir blodfattige, (2) forårsake kløe og smerte som gjør at dyra blir urolige og rastløse og bruker mindre tid på spise og hvile og (3) gjennom det at flåtten sprøyter giftstoffer inn i blodet som kan tenkes å påvirke almenntilstanden til dyra.

Hvor mange flått som finnes på et dyr samtidig, størrelsen på dyret og dyrets helsetilstand vil være avgjørende for utfallet. Det kan tenkes at en del dyr, særlig små dyrearter og speddyr, får så mye flått på seg at de dør. Men det er sannsynligvis mer vanlig at flåtten har en virkning gjennom å gjøre levevilkåra dårligere, slik at dyra får dårligere kondisjon og står dårligere rustet til å møte andre påkjenninger.

Mye flått på sommerbeitet kan dermed tenkes å gi dårligere tilvekst, dårligere overlevelse på vinterbeitet og dårligere reproduksjonsresultater.

Man vet heller ikke så mye om flåttbårne sykdommer på ville dyr.

Når det gjelder hjortevilt så tror vi at rådyr, hjort og elg ikke blir syke av borrelia-bakterier. Man mener heller ikke at disse dyra blir alvorlig syke av skogflåttencefalitt-virus (TBEV), men i et eksperiment hvor hjort ble infisert med dette viruset, så viste obduksjon at hjortene hadde tegn til hjernebetennelse selv om de ikke virket syke så lenge de levde.

Man har påvist Anaplasma hos enkelte syke rådyrkje og én elgkalv i Norge, men i og med at denne bakterien ser ut til å være veldig vanlig hos hjortevilt i Norge, så er det vanskelig å si om den var årsak til sykdommen eller om den bare var tilstede i dyra uten å gi sykdom.

Ved eksperimenter på hjort har en sett at disse dyra kan ha Anaplasma-bakterier i blodet over lang tid uten å vise tydelige tegn til sykdom. Sammenlikner vi med situasjonen på sau så ser vi imidlertid at infeksjon med Anaplasma phagocytophilum er blant de viktigste årsakene til at lam dør på beite. Mekanismen bak dette er blant annet at bakterien svekker immunforsvaret, slik at lamma dør av andre infeksjoner. Om dette gjelder for hjortedyr, så kan denne infeksjonen være en viktig årsak til sykdom og død hos rådyrkje, hjorte- og elgkalver.

Babesia finnes i mange varianter, og vi vet sannsynligvis ikke om alle artene som finnes blant ville dyr i Norge. Denne parasitten gir livstruende infeksjoner hos storfe, og det er beskrevet tilsvarende sykdom hos reinsdyr som har fått flått på seg. Men selv om vi finner Babesia hos hjortevilt i Norge, så vet vi ingenting om hjortedyra blir syke av en slik infeksjon.

Om vi vet lite om hjortevilt, så vet vi enda mindre om hvordan flått og flåttbårne sykdommer påvirker andre dyrearter og fugler. Skogflåtten suger blod av nær sagt hva som helst og kan dermed påvirke mange arter. Blant annet i Skottland har en for eksempel sett at et virus som overføres fra sau og hare til lirype, stedvis har forårsaket stor dødelighet blant rypene.

Det kan godt tenkes at flåtten kan påvirke også andre arter, særlig om det blir slik at flåtten begynner å trenge opp i fjellområdene og dermed angriper arter som aldri har vært utsatt for flåttbårne sykdommer før, men dette vet vi altså forsvinnende lite om.