Registrer dine funn    

Fakta om flått   
Hjortedyr og flått   

Fakta om hjortelusflue   
Tiltak mot hjortelusflue
   

Sykdom hos mennesker   
Sykdom hos husdyr   
Sykdom hos ville dyr   
Funn av syke/døde dyr
   

Kontakt oss
  
 

 

 

 

07.05.08
Fakta om hjortelusflue
Figur 1. Hjortelusflue.

Hjortelusflua (Lipoptena cervi (L)) er en blodsugende parasitt på hjortedyr som rådyr, elg og hjort. Om høsten lander den ofte på mennesker. Er man uheldig kan over femti individer slå seg ned. De krabber rundt i hår og skjegg, i klær og innenfor klær. Vanligvis stikkes ikke mennesket, men hvis det skulle skje kan stikket klø i lang tid.

Det finnes over 150 ulike lusfluer i verden. I Norge finnes 8, hvorav 5 går på fugler, én på hest og én på sau. Den siste er den nyankomne hjortelusflua. Fuglelusfluer lander av og til på mennesket, men de er ikke hissige til å stikke. Hjortelusflua er meget plagsom fordi den er frampå i den tiden da folk vanligvis bruker skogen mest, på bær- og sopptur eller jakt. Folk som har vært på tur i Akershus om høsten beretter om over femti fluer som har angrepet på kort tid i løpet av en skogstur.

Hjortelusflua, også kalt elgflua, er flat og krabbeliknende med kraftige klør på beina (Fig. 1). Hodet er bredere enn langt. Antennene er små og sitter innsunket i små groper. Kroppslengden er ca. 4,5-5 mm. Den fødes om høsten med vinger, men kaster vingene ved funn av vert. Korte vingestumper blir stående igjen. Etter første blodmåltid svulmer bakkroppen opp (Fig. 2).

Figur 2. En kjønnsmoden hjortelusflue fotografert i januar 2007 fra en nylig skutt elg. Vingene er for lengst kastet, og den er i full gang med utvikling av stadig nye larver (Foto: P. Ottesen, fhi).
 
Figur 3. To pupper av hjortelusflue, fotografert i januar fra samme elg som huset lusflue i fig. 2 (Foto: P. Ottesen, fhi).
 
Figur 4. Nærbilde av en puppe. Denne faller til bakken kort tid etter at den dannes og klekker først neste høst (Foto: P. Ottesen, fhi).

Hvor finnes hjortelusflua?

Hjortelusflua finnes over hele Europa og nordlige deler av Asia. Den er innført til Nord-Amerika. I Norden (2006) er den vanlig i Danmark, Sørøst-Norge og Sør-Sverige til ca. 61°N, mens den i Finland har nådd helt til 65°N, dvs. innerst i Bottenviken. Den er i rask spredning.

I Norge ble den oppdaget først i 1983, på en elg ved Halden i Østfold. I 2006 var den vanlig i Østfold, Akershus øst for Oslo og sørlige deler Hedmark nord til Våler, med enkeltfunn ved Elverum og Trysil. På vestsiden av Oslofjorden finnes den på Hurum via sørlige deler av Lier og inn i Kjekstadmarka i Asker. Krokskogen i Oslomarka er ennå ikke berørt. Det er derimot Østmarka og østlige deler av Lillomarka. Ett funn forelegger fra Varingskollen øst i Nordmarka, ellers er Nordmarka foreløpig fri. Et isolert funn er gjort på en skutt elg ved Dagali nord i Buskerud. Denne elgen kan ha vandret langt fra sørlige deler av Buskerud.

Det er all grunn til å tro at hjortelusflua med årene vil kunne opptre i alle områder der egnete verter finnes. Disse er i Norden elg, hjort og rådyr, sjeldnere dådyr. Aller mest tallrik blir den på elg, der det er telt opptil 10 000 individer per dyr. Flere hundre er vanlig. Tilfeldige verter er hest og ku. Fra utlandet kjennes en rekke andre hjortedyr som verter. Hjortelusflua slår seg imidlertid ofte ned på mennesket, hund og andre dyr, men vil ikke kunne utvikle seg der. Dyr og mennesker kan angripes i tett skog så vel som i åpne områder som hogstfelt.

De nyklekte voksne hjortelusfluene flyr omkring fra september til oktober på jakt etter en vert. Når dyrene oppdages, flyr fluene målbevisst, rettlinjet og raskt mot målet, der de straks tar tilhold i hår og pels. Om de ikke finner en vert innen fem dager vil de høyst sannsynligvis dø. Har de først funnet en vert, vil de tilbringe resten av sitt liv på denne. Vingene kastes umiddelbart etter landing, og lusflua kan aldri fly igjen. Bare noen korte vingestumper sitter igjen. Etter landing vil den søke næring ved å stikke verten for å suge blod. Etter ca. 14 dager er hjortelusflua kjønnsmoden. De parer seg på verten og overvintrer på den.

Føder levende unger

Lusfluene har en meget spesiell livssyklus. Som insekter kommer de nærmest til pattedyrenes løsning på fosterutviklingen. Lusflua har én larve av gangen som utvikles gjennom tre larvestadier inni i moren. Hun mater den med et næringsrikt sekret fra spesielle kjertler i sin livmor. Først når larven er ferdig utviklet vil den fødes i et slags forpuppestadium, der larven har en oval, noe flattrykt form.

Hos hjortelusflua tar larveutviklingen bare tre dager, og hver hunn utvikler ca. 30 larver gjennom høsten, vinteren og våren. Etter fødselen går forpuppen i løpet av en time inn i det ekte puppestadium Denne puppen er 3 mm lang, eggformet, hard, blank og svart (Fig. 3 og 4). Den faller snart ut av pelsen og blir liggende på bakken eller snøen. Her blir den liggende helt fram til neste høst, hvor den klekker. Dødeligheten for de voksne, reproduserende lusfluene om vinteren er trolig lav, men de voksne lusfluene overlever ikke sommeren fram til høsten når den nye generasjonen klekker.

Stikker hjortelusflua mennesker?

Ja, men ikke så ofte. Noen sier de merker stikket godt, andre sier de ikke merker noe i det hele tatt. Noen kan få opphovning og kløe. Fra utlandet kjennes en reaksjon hos noen der stikket etter tre dager utvikler seg til en hard, rød kul. Stikkstedet kan klø intenst i 14-20 dager, i ekstreme tilfeller kan den kløende knute vare i ett år.

Kan hjortelusflua spre sykdommer?

Fra Mellom-Europa er det indikasjoner på at hjortelusflua kan spre bakterien Bartonella schoenbuchensis fra rådyr til mennesker. Den langvarige kløen som beskrevet ovenfor kan muligens være et resultat av en Bartonella-infeksjon. Fra tid til annen reises det andre mistanker, eksempelvis "O-løpersykdommen" som det tidligere var mye snakk om i Sverige. Det er imidlertid ikke funnet noen sammenheng. Fordi én lusflue kun bruker én vert (den kaster vingene når verten er funnet), vil den i liten grad overføre smitte fra dyr til dyr, med mindre smittestoffet har evnen til å overføres fra mor-hjortelusflua til hennes avkom mens hun dier dem. Trypanosomer fra hjort er funnet i hjortelusfluas tarm, men er ikke vist å kunne smitte nye dyr.

Forebygging og behandling

Det er ikke lett å beskytte seg mot hjortelusflua. Vanlige myggmidler gir liten beskyttelse. Det gjelds å plukke dem av seg så raskt som mulig etter at de har landet. Å klemme dem i hjel er ikke mulig mot hud, da de er læraktige og flate. Det beste er å knipe dem med fingrene og kaste dem vekk. Har de alt har kastet vingene, vil de ikke ha mulighet til å oppsøke andre dyr eller mennesker. Fra hår kan de med fordel kjemmes ut med kam.

Litt historie

Zetterstedt omtalte i 1860 hjortelusflua som sjelden i Sør-Sverige. Siden 1960-årene har den spredt seg gjennom Skandinavia, og ble først oppdaget i Norge i 1983. Det første funn ble gjort i Østfold. Arten regnes i Finland som en østlig innvandrer, mens danske og svenske stammer har kommet fra sør.

Selv om hjortelusflua er et nytt problem i Norge, er den dokumentert som et problem alt for 5200 år siden. Steinaldermannen "Ötzi" ble i 1991 funnet halvt innefrosset i en isbre i Alpene på grensen mellom Østerrike og Italia. Klesdrakten av strå har ved senere grundige analyser vist seg å ha godt identifiserbare deler av fire ulike hjortelusflueindivider. Han hadde trolig fått dem på seg under sin vandring gjennom skogsområder fra lavlandet til høyfjellet.

(Artikkelen er hentet fra nettsidene til Folkehelseinstituttet.)